Vitageo

Theoretical background

Through many years of research in Russia and Norway, Mikhail Bazanov has developed

 a unique system of treatment based on the mathematical method of projective geometry.

A summary of his theories and practical results can be found in his book: Against Current. 

Below you can read some chapters from the book, which describe this theory.

Read samples of the book here.

 

 

 

 

 

 

 

11. Enhet mellom form og innhold

 

Utallige ganger har jeg hørt ordene: samsvar mellom form og innhold, samsvar mellom form og innhold. I litteraturen og kunsten er det åpenbart . Men er det mulig å oppnå en dypere forståelse ut fra dette utsagnet? Hvordan fungerer det i virkeligheten?

            Jeg forsøkte å få klarhet i dette for meg selv og resonnerte da på følgende vis: Innholdet er i sitt vesen en funksjon av formen og funksjonen kan ikke skilles fra formen. Å drøfte dem hver for seg er en abstraksjon, om enn en beleilig abstraksjon. Jeg tror du vil være enig med meg i at det rett og slett ikke er mulig å snakke om håndens bevegelse uten å forestille seg hånden som sådan. Håndens funksjon dikteres av dens form, og formen gjør det mulig å realisere en tilsvarende funksjon. Når vi snakker abstrakt om formen for seg, underforstår vi derfor alltid at funksjon og form utgjør en enhet. Og tvert om kan funksjonen visualiseres, for eksempel matematisk i grafisk form. Og nå vet vi at det alltid finnes en form som har skapt denne funksjonen. Heller ikke her kommer vi utenom et eksempel.

            Da jeg arbeidet på en kardiologisk akuttavdeling, måtte jeg, naturlig nok, sette meg grundig inn i elektrokardiografi og bruken av den. Som det går frem av selve ordet, er elektrokardiografi en grafisk nedtegnelse på papir av elektriske signaler fra hjertet, i en bestemt form i et tredimensjonalt rom og i tid.

            Analysen av elektrokardiogrammet (EKG) tar utgangspunkt i forandringene i signalenes form og setter det i forhold til hjertets patologi. Dette er ganske komplisert, fordi hver forandring i ”takkene” i elektrokardiogrammet settes i forbindelse med forandringer i selve hjertet på empirisk grunnlag, og enhver kardiologs kunnskap bygger på hans egen gode hukommelse. Her finnes det selvsagt et logisk prinsipp, men det ligger ikke opp i dagen.

            Av nysgjerrighet åpnet jeg en gang en bok om kardiografiens historie og oppdaget da at det allerede i 1930-årene fantes vektorkardiografi (som fortsatt eksisterer). Signalene avtegnet seg på en skjerm i form av såkalte ”polare” koordinater, syklisk, ved at vektoren ble dreid rundt et sentralt punkt ved utgangspunktet for koordinaten. Med dagens teknikk kan det todimensjonale bildet som fremkom på skjermen, også gjøres tredimensjonalt. Vektorkardiogrammet ser ut omtrent som på illustrasjon nr. 1.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1B7C7BBA

 

Illustrasjon nr. 1: Vektorkardiogram

 

 

 

 

Men dette er jo en tegning av hjertets egen form! Selv matematikere betegner den slags kurver som kardioide. Ja, mer enn det. Ved infarkt i bakerste del av diafragma blir endringene i kardiogrammets form slik som vist i illustrasjon nr. 2.

 

F58E0E84Illustrasjon nr.2: Vektorkardiogram ved infarkt ved bakre diafragma

 

Infarktet har ”spist” en del av kardioiden på vektorkardiogrammet i samsvar med den faktiske beliggenheten på den faktiske hjerteveggen. Det er merkelig at vi ikke bruker en så praktisk og arkaisk form for EKG-registrering, men heller analyserer i vårt ansikts sved de svært kompliserte hieroglyfene i de todimensjonale grafiske fremstillingene, som dessuten har mange avledninger. Men dette er ikke stedet til å ta opp dette spørsmålet. Jeg tror at en åpenbar slutning er forståelig: formen på det elektriske feltet til et organ (i dette tilfellet hjertet) i et tredimensjonalt rom gjentar selve organets form. Og det gir nettopp samsvar mellom form og innhold, eller rettere sagt mellom form og funksjon.

Skulle det da ikke være mulig å generalisere denne tanken til den dristige hypotesen at formen på ethvert felt gjentar den strukturen som har skapt det og at strukturen selv faktisk er et felt? Her gjør jeg ikke krav på å være original – du vil finne bekreftelse på dette i mange deler av fysikken og kvantemekanikken.

Jeg har alltid interessert meg for enheten mellom den levende organismens struktur og funksjon. Hvis det er mulig å beskrive en organismes form matematisk, gir det en nøkkel til å forstå dens funksjon. For å si det i klartekst: Det er nødvendig å beskrive grunnprinsippet for dannelsen av det morfogenetiske feltet. Det vil da også være en beskrivelse av organismens faktiske form og dens funksjoner.

Det er allerede skrevet ganske mye om det morfogenetiske feltet. Med det forstås en fullstendig plan for oppbyggingen av den voksne organismen, og til det trengs det langt mer enn den informasjonen som er nedlagt i DNA. Tenk bare på hvilken mengde informasjon som må til for å bygge opp alle organismens tredimensjonale strukturer. Og de må til og med kunne tilpasse seg de ytre forholdene som stadig forandrer seg.

Det er like vanskelig å definere det morfogenetiske feltets vesen som det er å definere gravitasjonens natur. Vi ser hvordan dette feltet virker: Eplet faller enten vi vil det eller ikke, men hva det er som trekker det nedover, vet vi ikke. Slik er det også med organismen – den vokser til et bestemt omfang og en bestemt form, og sånn er det bare.

Men hvorfor har vi nettopp en slik form og hvorfor ligger forskjellene mellom organismene innenfor bestemte grenser og blir ikke større?

Selv om det foreligger en mengde begreper og uttalelser har vi ingen formell beskrivelse av det morfogenetiske feltets struktur og grunnprinsipper. Enklere sagt: ingen har ”tegnet” organismen eller dens enkelte organer geometrisk. Selv om det er gjort forsøk på det. Jeg vil nevne i hvert fall to vitenskapsmenn: George Adams og Lawrence Edwards. De klarte å beskrive de ytre formene for blomsterknoppers og til og med embryonets ytre form på forskjellige stadier. Men i hele verden er det gjort lite arbeid rundt dette temaet.

Det er forståelig at denne oppgaven er komplisert. Jeg ser allerede for meg at en opponent vil spørre: Hvorfor er det nødvendig å løse denne oppgaven? Går det ikke an å behandle pasienter uten det? Har du ikke nok andre uløste medisinske problemer å ta fatt på?

Da svarer jeg: Nei, der er ikke mulig. Så lenge det ikke finne noe svar på dette problemet, vil antallet problemer innen medisinen vokse som en rullende snøball. Vi vil ikke kunne gå løs på dem og løse dem like raskt som de dukker opp. I løpet av de siste tiårene har helsesituasjonen forandret seg kraftig. Det har vist seg at legene slett ikke har vært forberedt på det. I samsvar med fastsatte mønstre leter de etter sykdomstegn og forøker å behandle infeksjoner og betennelser. Når de ikke finner fysiske tegn på sykdom, mener de at pasientene som kommer til dem er friske. Eller ”ubegripelige”.

Ingen har lært oss leger å behandle mange funksjonelle, ja, til og med alvorlige lidelser. For det foreligger ikke data for å bestemme en diagnose. Men i dag ser ”alle” at vi har fått ”nye” sykdommer. Hver dag får vi alle en veldig mengde informasjon gjennom datamaskiner og fjernsyn. Vi står under stadig press fra en stram arbeidsplan, fylt av møter og konferanser som krever at vi er svært presise osv. Informasjonsstresset og informasjonsforurensinger i det sosiale miljøet er ofte farligere enn en virusinfeksjon. Og her finnes det simpelthen ikke noen metode for individuell diagnostikk og langt mindre for behandling.

Det finnes bare noen allmenne anbefalinger fra hjelpeløse leger, i likhet med de anekdotiske fem prinsippene for god helse:

 

1. Do not smoke      Ikke røyk

2. Do not drink         Ikke drikk (alkohol)

3. Eat healthy food  Spis sunn kost

4. Do exercises        Tren

5. Use condom        Bruk preventiver

 

            Men hva trenger man da leger til? Dette er begripelig selv uten dem. Og så følger halve verden disse fem budene. I pressen kan du stadig finne nye ”vitenskapelige” bekreftelser på disse prinsippene. Men vis meg ett reelt menneske som virkelig er helt friskt, så skal jeg trykke vedkommendes hånd. Slike mennesker finnes rett og slett ikke mer. Og det finnes heller ingen negativ definisjon – hvem regnes som frisk og hvorfor? For å vippe deg av pinnen vil jeg til og med legge til at vi reagerer normalt på unormale omstendigheter, og hvis vi ikke hadde reagert slik, ville vi ha vært unormale.

            Hvor går så grensen mellom det å være frisk (normal) og det å være syk (unormal)? Det er åpenbart på tide med et paradigmeskifte i medisinen.

 

 

 

15. Môbius’ bånd og universet

 

 

For å stille et vrient spørsmål: er tallet en mye eller lite? Og hvis tallet en står for et enhetlig univers, er det da mye eller lite? Da er det lettere å svare på hva halve universet er. For hele universet er to halvparter. For det er slik at hvert tall fremkommer ved at noe helt deles, og ikke omvendt. Da kan man foreta sammenlikninger og få frem en verdiskala. Det vil si at man for å kunne vurdere verdens struktur må begynne med å definere dens helhet, dens enhet, altså med tallet en. Alt annet vil bli deler (en del) av den. Husk på eksempelet med teglsteinene.

            La oss vende tilbake til organismen. Organismen er ikke mindre komplisert i sin struktur enn hele galaksen. Det synes helt usannsynlig at man i det hele tatt skal kunne forestille seg noe som er så komplisert. Men er det virkelig slik?

            Jeg vil be deg betrakte den levende organismen fra en noe uvant synsvinkel: Organismen består bare av flater som er dreid på forskjellige måter. Slik er det faktisk. La oss begynne med hudens overflate og gå videre til de forskjellige organene, musklene, blodkarene, lymfekarene og nervene. De består alle av hinner, rør og bindevev som omgir musklene, er spiralformet og går i én retning uten noen gang å krysse hverandre direkte. Til og med cellene består av meget tynne membraner som er flater som er så små at de bare så vidt kan sees i elektronmikroskop. Hvis du er godt inne i anatomi, vil du lett kunne si deg enig i at det er mulig å nå ethvert organ i den menneskelige organismen direkte, bare ved å følge strukturenes overflate uten å måtte bryte membranenes vegger. Rent teoretisk er det for eksempel mulig å bevege seg gjennom munnhulen og spiserøret i retning av tolvfingertarmen og derfra komme inn i den store gallegangen og gjennom den inn i leveren gjennom gallekapillærene og så befinne seg mellom cellene i leveren, eller rettere sagt deres membraner. For å kunne gjøre det, må man bare uopphørlig gli langs overflatestrukturene. Nettopp derfor klarer vi aldri å rense kjøttet for sener når vi arbeider på kjøkkenet, de går alltid dypt inn i musklene. Det må utvilsomt finnes et allment prinsipp som organiserer organismens strukturer på denne måten. La oss – ettersom alle lovene for den fysiske verden i siste instans beskrives matematisk – prøve å ta utgangspunkt i de geometriske prinsippene (projektiv geometri). Det eneste vi må gjøre, er å forklare hvordan organismens flatekarakter, altså faktisk dens form, blir til, og dessuten forklare dens fraktalstruktur, uten å glemme at organismen er en del av universet.

            La oss begynne med den ytre delen av universet. Uansett hvor stort universet måtte være, vil det alltid finnes en ytre flate som er uendelig langt borte fra oss. Ettersom det ikke finnes noe utenfor dets grenser, kan vi bare snakke om en overflate som vender mot oss. Det vil bli klart for enhver som observerer universet – samme hvor det måtte være fra – at dette er en flate som har bare én overflate. Dette paradokset kan synes merkelig, men det er et logisk faktum. I geometrien kalles en flate som bare har én overflate, for en projektiv flate.

            Ettersom den projektive flaten er uendelig langt borte fra oss, kan vi i stedet lage en papirmodell av den og lime endene av den sammen i 180 graders vinkel. Da får vi det som kalles Möbius’ bånd,[1] en ensidig overflate som i prinsippet ikke skiller seg fra en projektiv flate, bortsett fra lengde og bredde. Hvis vi tøyer vår abstrakte fantasi noe, vil vi, ved å gjøre båndet uendelig mye bredere, få en ensidig overflate som krysser seg selv.

            Fra dette øyeblikket av blir den ensidige overflaten tosidig. Alle og enhver kan utføre dette eksperimentet selv bare ved å skjære eller klippe langs midtlinjen på Möbius’ bånd. Legger vi den ene halvparten av båndet inni den andre, får vi en figur som i det ytre likner Möbius’ bånd, men består av en dobbelt papirremse i tykkelsen. Vi kan gjenta denne operasjonen og får det dobbelte antall bånd hver gang. I praksis vil vi oppnå det samme ved å plassere de stadig nye figurene vi får, inntil hverandre. Den opprinnelige overflaten vil på denne måten deles i to i det uendelige i retning innover, men det romlige omfanget av hele strukturen forblir uforandret. Det er fristende å se dette som en modell av universet som tilfredsstiller alle krav: Den er fraktal, vi kan uten vansker se hele strukturen av hvert enkelt bånd, og formen til hver enkelt del gjentar helhetens form,

            Nå får vi en mulighet til å sammenlikne de forskjellige projeksjonene og omformingene av denne figuren med den levende organismens reelle strukturer og kan trekke den logiske slutningen at vi har funnet den mest egnede modellen for en matematisk beskrivelse av den levende organismens struktur, og det er dette jeg vil prøve å vise utover i boken ved hjelp av en del illustrasjoner.

            Jeg er gang på gang blitt spurt av forskjellige mennesker hvordan en nøyaktig, men likevel abstrakt geometrisk beskrivelse av mennesket kan brukes i praksis til å behandle mennesker. For kjennskap til et objekts geometri gir ennå ikke noe instrument til å påvirke det. Men ikke trekk forhastede slutninger. Jeg har heller ikke hatt hastverk, helt fra jeg begynte som lege har jeg støtt på alt det absurde og paradoksale ved de allment godtatte behandlingsmetodene.

 

 

21. Overflaten som bærer av informasjon om organismens systemer

 

Jeg fikk ytterligere bekreftelse på at jeg hadde valgt riktig vei for å lage en geometrisk modell av den levende organismen gjennom noen seriøse vitenskapelige arbeider på slike felter som grunnleggende fysikk, men likevel hadde sammenheng med dette praktiske problemet ut fra et filosofisk synspunkt. Det dreide seg om studier av sorte hull. Her dukket det opp et nytt forskningsfelt.

            For det første påviste Stephen Hawking[2] at sorte hull – som en følge av kvanteeffektene – ikke bare sluker energi, men også utstråler energi.

            Jacob Beckenstein, som nå er professor ved universitetet i Jerusalem, påviste at sorte hulls entropi (graden av uorden i organiseringen av systemet) er proporsjonalt med omfanget av hullets horisont. Beckenstein, som i 1980-årene hadde studert entropi som et mål for informasjonsomfanget, kom til den slutning at den informasjon som er nødvendig for å beskrive ethvert objekt, er begrenset av dets ytre overflate.

            I 1993-1994 innførte den nederlandske professor i teoretisk fysikk Gerardus T’Hooft, som også studerte sorte hulls fysikk, begrepet frihetens gravitasjonsgrader. Dette begrepet fikk betegnelsen ”det holografiske prinsipp”.

Ut fra Beckensteins slutning om at all informasjon som finnes i et område av rommet kan fremstilles som et ”hologram”, altså en teori som ligger på grensen av dette feltet, trakk t’Hooft den slutning at informasjonen på grensen til det området av rommet som studeres, inneholder ikke mer enn én grad av frihet pr. Planck-sone (en Planck-sone er 10-33 cm lang). Ifølge den holografiske teorien er antallet frihetsgrader i et begrenset område av rommet proporsjonalt med overflatens område og ikke med volumet!

For å si det enklere: All informasjon om ethvert system, også deg og meg, er skrevet inn på dets grenseoverflate. Gerardus t’Hooft fikk Nobelprisen i fysikk for dette i 1999.

Men det ser ut til at også jeg skrev noe liknende på de foregående sidene. Husker du at hele universet er en flate med én overflate som i det uendelige deler seg med linjer som krysser seg selv i fraktale substrukturer som er lik hverandre (etter hologramprinsippet). Enhver kan følge sin egen vei til grunnleggende prinsipper. Prinsippet forandrer seg ikke av den grunn.

Men det vil si at all informasjon om den menneskelige organismens system bør finnes på overflaten, altså på huden. I hvilken form? I form av et felt. I en todimensjonal projeksjon av det. Men feltets form er ikke avhengig av de frekvensene det består av, i likhet med fargebilder og sort/hvitt-bilder. Sakens kjerne er likevel den samme. Men da er det nok å ha dette feltets infrarøde spekter for å bedømme dets form, som også vil være en faktisk tilkjennegivelse av det reelle morfogenetiske feltet i det reelle rom og i sanntid. Gjennom en sammenlikning med en ideell beregning av feltets form vil dets reelle form utvilsomt kreve korrigerende informasjon som kan føres inn i organismen som en behandlingsmåte.

Oi! Dette er kanskje for vanskelig skrevet, men det lar seg ikke gjøre å fortelle om selve grunnlaget for teorien på noen annen måte. Og ennå er ikke dette en teori. For en teori må bære konkret og ikke deklarativ. Foreløpig har jeg bare slått ned noen stolper i de grunnleggende prinsippene. Verden er full av erklæringer om holisme, om enhet, om universalitet. Men alltid er det ett spørsmål som melder seg: Hvordan lar det seg gjøre?

 

 

 

 

22. Organenes anatomi og deres matematiske modeller

 

Nå vel. Enhver modell bør være i samsvar med virkeligheten, det vil si en reelt eksisterende prototyp. Det finnes en mengde strukturer i organismen, celler, arterier, vener, kapillærer, nerver, lymfekar. Hvis vi lar være å dele opp organismen i forskjellige systemer, som i alle fall samarbeider, vil vi for eksempel først oppdage at arteriene, vevene og nervene har samme retning (vektor), noen ganger motsatt retning, men de følger alltid den samme linjen. Og denne linjen er informasjonsveien i organismen. Også muskelfibrene, som er linjer som er organisert i cellestrukturer, sammenfaller når det gjelder retning. Vi kan snakke om informasjonenes retning uten å gå inn på enkeltheter i hva som følger deres struktur. Informasjon har selvsagt alltid en materiell bærer, det vil ingen benekte. Men hvis vi bare ser på de konkrete strukturene, går bildet som helhet tapt. Alle organismens systemer har ett felles mål – å holde organismen orientert i tid og rom og sikre at det indre miljøet er stabilt. Derfor vil jeg ikke råde noen til å blande seg inn i arbeidet til vår levende superperfekte ”datamaskin”, vi bør heller hjelpe den til å arbeide på en naturlig måte, slik naturen har villet det. Men hva er det da naturen har villet?

            I 1978 ble den spanske kirurgen Fransisco Torrent-Guasp nominert som kandidat til Nobelprisen i medisin. Da han studerte og preparerte et hjerte, oppdaget han at hjertets struktur bare er en eneste flat muskelstrimmel som er viklet to ganger rundt seg selv. Derfor kalte han den Ventricular Myocardial Band – hjertekammerets båndmuskulatur.

            Ved nærmere ettersyn finner vi at det ikke er noe annet enn Möbius’ overflate, viklet inn i flater som støter opp til hverandre. Torrent-Guasp bega seg ikke inn på matgematikken, men offentliggjorde noen fotografier av sitt strålende anatomiske arbeid. Det fremgår av dem at både hjertets morfologi (og det er logisk) og kroppen vår faktisk er organisert helt geometrisk.

            Se på illustrasjon 5 og 6: Bildet av hjertets reelle muskelstrimler faller helt sammen med stripene i en av projeksjonene av min matematiske modell.

 

 

178085FB

 

 

 

Illustrasjon nr. 5: Hjertets reelle muskelbånd (Torrent-Guasp)

 

867C092

                 Illustrasjon nr. 6: Matematisk modell av hjertets muskelstruktur

 

           

Jeg vil i forbifarten nevne at jeg fant opplysningene om denne spanske kirurgen først etter at jeg på egen hånd hadde utviklet de modellene du har sett.

           

 

 

Og når vi først er inne på organenes form og struktur, kan det være på sin plass å vise noen geometriske fremstillinger også av andre organer (illustrasjon 7 og 8).

                    

 

 

 

    a                                                                   b

       5a            

               

                 

Illustrasjon nr. 7: Brystkassen (a) og en matematisk fremstilling av dem (b)

 

 

 

                                 7Рисунок3

 

 

 

Illustrasjon nr. 8: Menneskehjerte (a) og en matematisk fremstilling av det (b)

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvis vi så vrir det matematiske bildet av hjertet bare 900, får vi følgende (illustrasjon 9).

 

 

 

 

9новый-9

           

        Illustrasjon nr. 9: Et menneskehodet (a) og en matematisk fremstilling av det (b)

 

 

Det er vel ganske interessant? Og det er bare forskjellige projeksjoner av en og samme matematiske modell. Legg merke til at linjenes retning i den matematiske modellen i hovedsak sammenfaller med retningene til de anatomiske linjene til de organene som er vist ovenfor (illustrasjon 10).

 

 

 

 

1011

 

 

 

Illustrasjon nr. 10: Bekkenbein og en matematisk modell av det.

 

           

Рис

 

                  Illustrasjon 11: Hjernen ( a) og en matematisk modell av den (b).

 

 

Også her (illustrasjon 11 og 12) har modellens linjer samme retning som de anatomiske linjene!                          

       99ACDAB7      1D7471EA

 

Illustrasjon nr. 12: Menneskeembryo på et tidlig stadium og dets matematiske form.

 

 

23. Kapillær-motoriske mekanismer

 

La oss vende tilbake til definisjonen av organismen i tid og rom. Det må finnes en grunnleggende mekanisme som sørger for samordning og for at organene fungerer ordentlig i samsvar med den belastningen de utsettes for. Og denne mekanismen er kapillær-motorisk. Den ble første gang beskrevet av den  danske fysiologen Steenberg-Krogh, noe som førte til at han fikk Nobelprisen i fysiologi og medisin i 1920. Kjernepunktet her er at det er omfordelingen av blodet i kapillærene som bestemmer aktiviteten i de forskjellige organenes arbeid i samsvar med deres oppgave på det gitte tidspunkt, og at denne omfordelingen igjen kontrolleres av sentralnervesystemet.

            Steenberg-Krogh beskrev faktisk den grunnleggende mekanismen som forener virksomheten til alle organismens systemer. Det dreier seg om den transporten som foregår i menneskets organisme og fører oksygen og hormoner til vevet. Fjerner skadelige avfallsprodukter og sikrer stoffskiftet i vevet.

            Dette er den helhetlige, kall den gjerne holistiske, mekanismen som det har vært legevitenskapens drøm og viktigste mål å lære seg å påvirke. For dette er en strøm av blod, og blod er liv, er energi. Ingen prosess i organismen er mulig uten blodsirkulasjon. Kapillærene, som er ørsmå blodårer, når inn i hele organismen og sikrer at vevet får direkte kontakt med blodet. Deres tilstand er også den viktigste indikatoren på organismens funksjonsevne og følgelig også på hele organismens funksjonelle balanse.

            Det er en skjebnens ironi at Steenberg-Kroghs arbeid, i likhet med fleste medisinske verker, ble liggende i bibliotekene uten å få noen påviselig praktisk anvendelse frem til nå. Og det var først etter at jeg hadde laget min spesielle matematiske teori at jeg fikk mulighet til å ta den kapillær-motoriske mekanismen i praktisk bruk til behandling.

            Ettersom kapillærene finnes i alle organismens strukturer, vil det være logisk å gå ut fra at de også er organisert i samsvar med dens strukturer. De geometriske lovene, som gjør det mulig å beskrive organismens form, beskriver derfor fordelingen av kapillærene etter samme prinsipp.

            Kapillærene i hudens overflate er en av organismens ytre overflater som går innover i spiraler i retning av dens indre strukturer, som også er overflater. Det foregår selvsagt alltid en overføring av informasjon fra huden til de indre organene. Dette er forlengst blitt godt studert i de dermatiske og viscerale refleksenes fysiologi. Men hvorfor har man ikke klart å utnytte disse refleksene, som er så godt kjent av nevrologeneog av leger generelt, til effektiv behandling? Jo, fordi ingen refleks virker alene. Man kan ikke utnytte den uten å kople inn andre, kompenserende reflekser og mekanismer. De virker alltid i samspill, kooperativt, i fellesskap. For ikke å snakke om at det ikke lar seg gjøre å ”påvirke” en bestemt sone av huden i samsvar med innervasjonsprinsippet.

            Det er blitt slått fast at akupunkturpunktene ikke forandrer sin topografi etter kirurgiske inngrep der huden blir forandret og strukket. Dessuten holder både de kalde og de varme sonene på det termografiske bildet seg ”på plass” for eksempel etter at man har fjernet galleblæren eller nyrestein. Det kan også oppstå fantomsmerter etter at man har fjernet en arm eller et ben. Det har sammenheng med organismens orientering i rommet som dikterer dens atferd, og ikke bare med det anatomiske nervesystemet. Nervene virker ”etter tur” og følger rommets lover og ikke omvendt. Men nå nekter heller ingen for at signalet i hvert konkret tilfelle følger nettopp nervebanen. Informasjon har alltid en materiell bærer.

            Zakharyn-Head-sonene[3], som varsler problemer i et organ ved at hudens følsomhet for smerte øker, oppfører seg på samme måte. De tilsvarer ikke det nevrologiske kartet over hudens innervasjonssoner. I dag finnes det ikke noen logisk forklaring på dette fenomenet. Og nettopp derfor er det mange pasienter som henvender seg til meg etter at enkelte leger har gjort mislykkede forsøk på å helbrede kroniske smerter ved å brenne bort enkelte nerver som de mener har ansvaret for overføringen av smertesignaler. Slike handlinger kan bare betraktes som barbariske. Og det skjer i vår tid! Men smertene fortsetter også etter dette, og på de samme stedene.

            Det er tydelig at det ikke ville være tilstrekkelig bare å benytte seg av nevrologiske prinsipper. Igjen må jeg vise til eksempelet med steinen som kastes ut i vannet. Selv ikke et dyptgående studium av nevrologi og refleksologi har ikke ført til noen reell lettelse av menneskelige lidelser, selv om det utvilsomt er viktig for å kunne forklare den fysiske eksistensen av de mange forbindelsene i organismen fra et vitenskapelig synspunkt.

Men deres felles arbeid lar seg studere fra et integralt eller rettere sagt integral-geometrisk synspunkt. Den geometriske beskrivelsen gjør det mulig å få øye på den hierarkiske ordningen av systemene og undersystemene i det dynamiske samspillet mellom dem. På samme måte som helheten bestemmer delen, bestemmer også delen helheten. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg mener med det i enklere ordelag. Ut fra det jeg har skrevet ovenfor våger jeg å påstå at all informasjon i kapillærene (det vil si i blodomløpet) kan avleses på hudoverflaten. Og vice versa: en påvirkning av huden på en bestemt måte (!!!) forandrer fordelingen av blodet i organismens kapillærer. Og prinsippene for denne påvirkningen er selve kjernen i behandlingen. Man kan med andre ord si det samme om organismen som om et hvilket som helst system: Den informasjonen som er skrevet inn på systemets overflate, gjenspeiler dets indre tredimensjonale tilstand. Ja, mer enn det: Ut fra det faktum at det levendes viktigste tilpasningsmekanisme er tilbakekopling (også kalt feedback), kan det hevdes at når vi tilfører legemets todimensjonale ytre overflate informasjon på en bestemt måte, vil det føre til at dets tredimensjonale indre tilstand forandrer seg. Det er dette som er den forventede effekten av behandlingen.

Det organismen trenger, er riktig tilføring av nødvendig informasjon, og på grunnlag av denne informasjonen kan den uten særlige vansker rette opp egne feil i systemets funksjon, som den av forskjellige grunner ikke har sett i tide. Slik er dens prosjekterte natur. Det lar seg alltid gjøre å finne mekanismer for det, de må bare vekkes og settes i sving.

Men prinsippet for tilføring av informasjon har geometrisk karakter, og igjen må vi lete etter det levendes geometri.

 



[1] August Ferdinand Möbius (1790-1868), tysk geometriprofessor som oppdaget de ensidige overflatene, hvorav en kalles Möbius’ bånd.

[2] Stephen William Hawking – en av verdens fremste forskere innenfor teoretisk fysikk.

[3] G.A. Zakharyn, terapeut, 1829-1897; H. Head, engelsk nevropatolog, 1861-1940. Zakharyn-Head-sonene er bestemte soner i huden der det ved sykdommer i de indre organene opptrer smerte og smerte- og temperaturfølsomheten øker.